abcd
EN BOLLE SNØ: Backbowlen på Tsugaike i dalen Hakuba er garantert snøkanonsfri. Anne May smiler sikkert her også. Alle foto: Fredrik Schenholm
Den fjerne drømmen om østen
16.10.17 / Anders Wingqvist
Om å fly halve verden rundt for å bli møtt av snøkanoner på dag 1 i Japan.

Fra airconditionventilene kommer det et kaldt, unaturlig luftregn. Jeg er her på jakt etter kald nedbør, men  ikke akkurat denne. Kvinnen til høyre for midtgangen har knitret med en pose rekechips siden Kastrup. Det skal ta 13 timer til Tokyo, men akkurat nå kjennes det som en livstidsstraff. Fra Kastrup er det åtte tidssoner østover. Vinteren 2016 har ikke akkurat vært snørik der borte, og de siste ukenes snøfattige webkamerabilder fra Hakuba hjemsøker meg på ferden. Businessfyren ved siden av meg begynner å snorke.

Jeg merker jeg blir irritert, men så sovner jeg og: Det er begynnelsen på en surrealistisk flyturdrøm.

Jeg står på Hakuba Norikura Dake, 2 437 meter over havet. Store snøflak svever ned fra himmelen; et babyrosa teppe ligger over fjelltoppene. Et flygebad virvler inn i hånda mi. Jeg holder det i skihansken og leser om Hanami-høytiden. Under et par vårdager hvert år slår flere tusen kirsbærtrær ut i blomst. Et fenomen som gjør at japanerne følger blomstringsprognosene terre enn nordmenn følgere yr.no. Blomstringen blir feiret med mat og sake, står det. Japanerne feirer den korte og vakre blomstringen, en påminnelse om livets forgjengelighet.

LES OGSÅ: Svenkenes norske fjell

Heldigvis er flyturer også forgjengelige. Vi flyr inn mot denne bananformede øykjeden på den vestre randen av Stillehavet som alle skikjørere drømmer om. Tilsammen er det over seks tusen øyer. Fra den kalde delen i nord til den subtropiske varmen i sør er det over 300 mil. Det finnes mengder av fjell og vulkaner. Størst av disse 6000 landmassene omkranset av vann er Honshu. Det er der vi lander. På denne øye bor 100 millioner mennesker, 35 av dem i Tokyo.

Blant skikjørere er det øya i nord, Hokkaido, som oftest lokker. Det er med en viss rettferdighet. Men også i sør kommer det metervis med snø hvert år – og fjellene er noe brattere, og det er flere topper over 3000 meter. Og inne blant disse fjellene finner man dalen Hakuba.

Snøkanon går for fullt når vi går bort mot heiskortluka i Happo-One, et av de større anleggene i Hakuba, drøyt fire mil vest for Nagano. Lyden av snøsprøytene er som negler mot glass: Vi påminnes hardt om snøens forgjengelighet, været nykker og at lidelsen under den lange flyturen fra Skandinavia ikke er noen garanti for det skal finnes uendelig med snø når man kommer dit

LES OGSÅ: Kremen av Canada

– Når de lager kunstsnø i Japan, da vet du at det er en skikkelig drittsesong, sier Anne May Slinning.
– Ger mig fan på att det är mer snö i Göteborg än här! sier Jesper Appelquist, som har mange sesonger bak seg i Åre og Bad Gastein.

Vi sitter i en treseters stolheis på vei opp. Heldigvis klarer Jespers kommentar å løsne litt på stemningen. Det blir en piste-dag innenfor anleggets drøye 1000 fallhøydemeter. 
Det er overraskende mange kuleløyper i anlegget, noe de lokale kjørerne synes å like, selv om teknikken ikke alltid står i stil til terrenget. I tillegg er det overraskende mange brettkjørere, også blant de mange tilreisende australienere, nordamerikanere og skandinavene 

Fra toppen av Happo-One på 1831 m o h løper en sikksakkrygg om mot fjellet Karamatsu-Dake på oppunder 2700 m o h. Det er et imponerede og uventet høyalpint miljø med der bratte raviner løper ned langs sidene av fjellet. Ikke sjelden slutter disse uten noe egentlig utløp og former derfor terrengfeller. Og selv om det ut fra lokal standard er lite snø, så ligger det endel snø på lesidene ovenfor heisene. På ryggen, der fellesporet går opp, er det hardt og vindpakket.

Selv om enkelte av lesidene er vindlastet med snø, kan man se flere japanere sette utfor uten sekker – og dermed uten skredutstyr, er det lett å anta.  Også i neste ravine kommer det en gjeng som kjører med dødsforakt. Er det slik man skal feire livets forgjengelighet? Eller vet de mer om snøen enn oss?

Tsugaike Kogen, Hakuba-dalen

Hvor: Hakuba ligger på Japans største øy Honshu, cirka 35 mil nordvest for Narita International Airport (Tokyo).
Når: Når det er mye snø og tilstrekkelig kaldt, vanligvis i januar-februar.
Hvorfor: Drøye 900 fallhøydemeter, fint terreng om du trasker litt, og som oftest bra snø.
Hvordan: Fly til Tokyo, landjordtransport via Nagano til Hakuba.
For hvem: Kanskje best for deg som har vært i Japan før, har gjort Niseko på Hokkaido, og vil ha brattere, høyere fjell og kan tenke deg å gå litt.
Ikke for hve: Om du er mest sugen på å bombe heisbasert pudder, kan Hokkaido være et sikrere kort (kaldere klima og mer snø).
Finnes det noen merverdi: Ja. Mat, mat och mat.
Kan man ryke på et uventet bad: Ja. Onsen – varme kilder – finnes i ulike varianter. Tsugaike har et fot-onsen i bunnen på heissystemet, fantastisk etter en dag i støvelene.
Nett: Info finner du her

Annonse

Slinning rister på hodet, fortsetter oppover og finner en side vi vurderer som sikker. Hun setter opp klassisk FWT-tempo og setter store, sveipende svinger.

– I vanlige vintre kommer det mye våt snø i begynnelsen av sesongen som tynger ned alle trær. Siden kommer det snø som dekker trærne helt, forteller vår kanadiske guide Terry.

Han gjør sin andre sesong her i Hakuba, men har allerede erfart at dette ikke er en vanlig vinter. Vi sitter  på restaurangen Shioty. Det er et enkelt etablissement: Inn gjennom et par skyvedører, og der inne finnes det tre bord; to der der man sitter på vestlig vis og et gulvbord.

Rett etter rett kommer inn – akkurat nå et svært fat med sashimi og sushi.

– Denne vinteren har den første, bløte snøen sjukmeldt seg og uteblitt fra jobben sin, derfor stikker det opp busker overalt. Det gir færre muligheter innenfor heissystemet, sier Terry.

Matkavalkaden fortsetter: Røkt og fritert aubergine med fiskestrø; små, friterte reker med en skvett sitron på – og ja det knaser godt når du tygger i deg hele hodet, som du skal; tempura av østers og mere til.  Nuddelsuppe avslutter måltidet, som ellers følges av Asahi-øl, sake og samtaler om Hakubas skisteder, snø og toppturer.

Det lees og kaukes fra bordet ved siden av vårt. Jeg snur meg og ser på noen av mine landsmenn. Kjenner de ikke til snøen og livets forgjengelighet? Kjenner de ikke til ac-regnet og snøkanon-snøen? Vet de noe som ikke vi vet?

Guiden på nabobordet, Christian Edelstam, lover å vise oss veien opp og ned i skogen ved skistedet Tsugaike.
I morgen skal det skje. Under taxituren hjem er det endelig snø i luften.
Natursnø.

LES OGSÅ: På ski i Georgia

Vi tar skibuss til Tsugaike. En lang, men velordnet kø leder via heiskortbua til selve gondolen.  Blå poser tres på skituppene for å beskytte innsiden av gondolene. Etter ferden klikke vi inn i skiene, glir ned til to stolheiser på ski høyre og tar på fellene.

– Klare? sier Edelstam.

Vi går på en nedsnødd sommerveg inne i skogen. Her er trærne fulle av snø. På løvtrærne ligger det snøhauger på de vannrette greinene. Vi går som en gjeng skandinaviske toppturtroll gjennom denne eventyrskogen.

– I de eldste trærne bor det tre-sjeler som heter Kodama, sier Edelstam.

Dette er ikke skog som kan felles uten videre – her slippes det ikke motorsager til om sommeren, slik vi er vandt med fra hjemme.
Vi fortsetter oppover. Her og der stikker bambusgrener opp gjennom snøen for å fortelle oss at vi er langt, langt hjemmefra.
Med hvert steg gror de gravlagte forventningene til Japan fram igjen.

 

Annonse

Vi når tregrensen. Under oss på den andre siden ligger en nordvendt skålformasjon der små raviner avløser hverandre. Under det igjen ser man fin, åpen skog.

Det er akkurat det Japan vi har drømt om – lett snø, trær med god avstand imellom og korte, fine åk.

Etter en kort,  teknisk hvil (les: pissepause) fortsetter vi videre oppover langs kanten av skålen.

– Nu är det så långt man kan komma från Göteborgslask! sier Jesper.

Vi har nådd toppen, tatt av fellene, gjort oss klare og bestemt oss for et møtepunkt langt der nede.
Der skal vi ta på fellene, legge et spor opp igjen, et spor vi kan bruke igjen og igjen.
For å oppleve det Japan vi ønska oss. Igjen og igjen.

 

 
 
VIS KOMMENTARFELT
Annonse