FØR ELLER UNDERVEIS? Hva skjer når du får lyst til å endre på det du bestemte deg for dagen før? Espen Nordahl skriver om den akk så viktige menneskelige faktor. Arkivfoto: Tore Meirik

– Vi vurderer underveis!

Sjelden eller aldri har jeg opplevd en dag som den. Sprekkene skjøt ut som geværskudd når vi satte skiene ned på snøen. Drønnene ljomet stille rundt oss. I alle retninger. Skred løsnet som nysnøen på trærne da vinden tok tak. Noen naturlig utløst. Andre fjernutløst av oss.

Det var som å spore midt gjennom ei teaterforestilling med tittel «Entydige tegn på betydelig skredfare». Tonesatt av puff, womb, rutsj og tsjjj.

Varselstjerna lyste skarp rød. Absolutt ingen langdryg diskusjon behøvdes. Det var umiddelbart en tykk strek under konklusjonen: I dag holder vi oss unna alt skredterreng!

Om kvelden. Turoppsummering av dagen. 

Rammesatt av dagens monumentale lærebok. Tegnsatt entydig i rødt på hvitt med få andre nyanser. Her var det enten eller og ikke noe midt i mellom.

Turplanlegging for morgendagen. 

Styrt av dagens erfaringer og hovedbudskapet i snøskredvarselet på varsom.no: 

«Krevende forhold, ferdsel i bratt terreng krever erfaring og kunnskap. I tillegg til ustabile nysnøflak finnes det stedvis vedvarende svake lag under nysnøen». 

Ulike tur- og rutealternativer diskuteres i plenum. Alle ser ut til å nikke samstemt om at dette heller ikke blir dagen da vi skal utfordre skredterreng. Over hodet ikke. Under beina ikke. 

Noen grupper velger dermed umiddelbart ei 100% trygg tilnærming. Allerede før kveldsmaten er man enige: Skredterreng blir helt tabu!! 

Mens andre derimot sier:

– Vi vurderer underveis.   

På planlagt tur i terreng som har sine større områder under 30 grader, men som også fremviser mer utfordrende topografi med heng godt definerte inn i skredterrengklassen.

De trigget skredet på avstand. 

Fjernuløst. Skredmassene i utløpsområdet strakk seg over oppoversporene deres.

En hendelse som dette genererer viktige spørsmål. 

Var det greit under de rådende forhold og i det aktuelle terrenget og bestemme seg for å gjøre vurderinger og ta beslutninger underveis? Selvsagt er det lett å være etterpåklok. 

Men. Hvor mye kompetanse og innsikt kreves det eventuelt for å kunne stå for denne tilnærmingen? Hvor sikker er vi på at vi er i stand til gjennomføre løpende trygge rutevalg ut fra de gitte betingelser? Sikre nok? Hvor godt kjenner vi oss selv og de vi skal på tur med? Har vi kunnskapen? Har vi  kompetansen?  Til å kunne legge sporene innenfor vår risikoakseptsfære.

Kanskje er derfor det beste noen ganger ut fra all informasjon og erfaring vi har tilgjengelig å klargjøre planene helt og fullt allerede kvelden før tur;  «Vi velger et rutevalg som er 100% trygt. Hele veien. Hele dagen».

Å bestemme seg for å unngå vurderingsutfordringer tilknyttet mer krevende rutevalg underveis bidrar også til at vi slipper og måtte forholde oss til beslutnings- og handlingsmønstre som ofte styres av alt annet enn ei rasjonell tilnærming. Og fanges vi i de heuristiske fellene kan det gå galt.

Det er ikke lett nei. Å knekke koden.

For mange ganger går det jo bra. De fleste ganger faktisk. Det har livet fortalt oss.

Så dette handler om å finne de dager da det er helt allright å måtte gi slipp på noe. Og heller velge noe annet som kan bli nesten like bra. 

Selv om du da kanskje går glipp av muligheten å leke i fjellsiden med den herlige nysnøen. Men som du uansett kan komme tilbake til ved en senere anledning.

Vi må bare klare å finne de dagene. 

Da vi bør ta vurderingene og beslutningen allerede før vi drar ut på tur. Og stå på den.

Dette innlegget ble publisert første gang på bloggen Snøskred - nei takk.

Annonse
Annonse
Annonse